Kvinner snakker, menn føler
(Det er ikke forskning jeg deler her, til det er ikke antallet “forsøkskaniner” stor nok, men kun erfaringer jeg har gjort meg som terapeut. )
Jeg hører stadig kvinner si om menn at de ikke er i kontakt med følelsene sine, at det er så vanskelig å snakke om følelser med menn fordi de ikke er så verbale som oss kvinner. Og det stemmer kanskje at menn ikke snakker så mye om følelser, men er det det samme som å ikke føle følelsene sine? Jeg er ikke så sikker på det……
I fjor jobbet jeg fulltid som EQ-terapeut og hadde både kvinner og menn i terapi og gjorde noen overraskende oppdagelser. Den prosentvise fordelingen mellom kvinner og menn som kom til meg i terapi var ca 90/10, noe som kanskje ikke var så uventet, ettersom kvinner generelt sett ikke bare er gode til å snakke, men også komfortabelt deler av stort og smått med sine venninder og andre i nettverket sitt. Mange vil derfor trekke en slutning om at kvinner er flinkere og vant til til å snakke om følelser. Og det forklarer også kanskje hvorfor ratioen mellom kvinner og menn i terapi er så skjevt fordelt….Men betyr det at de er mer i kontakt med følelsene sine enn det menn er? Og kan det hende at ratioen kvinner/menn i terapi blir påvirket av at menn stadig får høre at de er så dårlige til å snakke om følelser, og derfor kvier seg for å gå i terapi? Er dette (i verste fall) en selvoppfyllende profeti som samfunnet legger opp til?
Jeg gjorde nemlig en litt uventet og overraskende oppdagelse i løpet av mitt første år som terapeut, og den får meg til å mistenke at det kanskje er helt motsatt av det vi til alle tider har trodd, hørt og sagt. Jeg snakker kun utifra mine egne erfaringer, men vil gjerne dele de med dere:
Ja, kvinner er stort sett veldig verbale om følelsene sine, de kan snakke om dem i timevis og har teorier, forklaringer og meninger om hvorfor de føler sånn som de gjør. Men når vi snakker om følelsene våre er vi i hodet, der sitter tankene våre, så da snakker vi om tankene våre, om følelsene våre. Følelsene derimot, de sitter i kroppen, det er derfor vi i EQ-terapi kan gjenfinne kroppsminner som hjernen vår har fortrengt eller glemt. Kroppen husker nemlig hva den har opplevd. Når vi har snakket lenge om følelsene våre (eller tankene om følelsene våre) er det lett å tro at vi har bearbeidet dem. Men det har vi ikke. Følelsene kan kun bearbeides ved å bli følt, det andre er bare en “kartlegging”. Og kartleggingen kan gjøre at det føles som om vi har lettet på trykket, i hvert fall midlertidig. Men om vi ønsker en varig endring, må det mer til. Nemlig å føle de ufølte følelsene, slik blir de bearbeidet.
Det jeg erfarte utartet omtrent slik: Når jeg spurte kvinner “hvordan har du det akkurat nå?”, snakket de veldig lenge om følelsene sine og alle detaljene og menneskene som var involvert i diverse situasjoner som fikk dem til å føle det de gjorde, og hvorfor de mente at dette var feil eller urettferdig eller vanskelig. Gjennomsnittstiden på å komme til kjernen av problemet, altså selve følelsen som skulle bearbeides, var omtrent 3 ganger så lang som gjennomsnittstiden mennene brukte. Mennene var ikke bare raske med å beskrive hva de faktisk følte. men de beskrev det ofte mer presist med korte setninger og konkrete ord som: sint, redd, alene eller utestengt o.s.v. og ikke bare det, de beskrev ofte uoppfordret hvor i kroppen de kjente det.
Da jeg begynte å legge merke til denne forskjellen, ble jeg mer fokusert på å stille de samme spørsmålene til begge kjønn, slik at fremgangsmåten skulle være så lik som mulig. Og resultatet ble det samme. Når jeg hadde menn i terapi, ble behandlingstiden kortere. Kan det tenkes at vi har tatt feil om menn? Det jeg sitter igjen med etter dette året er: Ja, kvinner snakker mer om følelser, men menn er mer i følelsene sine. Jeg opplevde at veien fra tankene i hodet, til følelsene i kroppen var kortere. Og det vil da bety at de også kan respondere bedre på EQ-terapi enn vi kanskje har trodd, og det er jo en veldig god nyhet! Jeg vil derfor ønske enda flere menn velkommen til terapi, ikke la dere skremme av damer som klager på at dere ikke klarer å snakke om følelser, det viktigste er at dere kjenner følelsene deres, er i følelsene deres, har kontakt med kroppen, uten masse snikksnakk og uendelige utredninger. Bare vær den mannen du er. Resten er terapeuten sin jobb:-)
Selv om jeg nettopp har generalisert veldig, opplever jeg ikke menn som en ensartet gruppe, det er like store individuelle forskjeller mellom menn som det er mellom (feks.) kjønnene kvinne og mann, så målet mitt er at alle skal føle seg godt ivaretatt og trygge når de kommer i terapi. Så bare vær det mennesket du er. Hjertlig velkommen!
